Den opprinnelige konservatismen tok sikte på å beskytte samfunnet [sam-funn, dvs. de verdier fellesskapet, inklusive tidligere slekter, over lang tid sammen har utviklet] mot individet, dvs. mot individets ego-funn.
Den senere konservatismen, som vokste frem efter at staten ble demokratisert og tok kontroll over stadig større deler av samfunnslivet, tok sikte på å beskytte (ofte primært de bedrestilte) individer mot en stat som ble stadig mer dominerende og potensielt total(itær).
Det finnes også en moderne "konservatisme", som i realiteten langt på vei er sammenfallende med økonomisk liberalisme og tilslutning til nylig utviklede liberale standpunkter, og som har lite selvstendig idéinnhold utover økonomi(sme). I Norge er dette for tiden den eneste "konservatismen" som (såvidt) er kjent.
Det oppstår derfor behov for et eget begrep, som knytter an til den opprinnelige konservatismen - vernet om fellesskapets verdier og de sam-funn som er gjort sammen med tidligere slekter. Her kan begrepet kulturkonservativ gi en viktig ledetråd. Nedenfor følger et eksempel på tradisjonell konservatisme, hvor pengepungen ikke står i sentrum:
* * *
Den Unge bør ikke
overlæsses, ikke spredes i for mange Retninger.
Der er en Mangfoldighed, især af udvortes Kjendsgjerninger, hvormed det
for det Første ikke bør tages saa nøie.
Den Yngling der kommer til Universitetet, kan gjerne være uvidende om
Meget af den moderne Verdens Probenreuter-Viisdom og Dagspassiarens banale
Æmner — deri bliver man tidsnok indviet; — derimod bør han have et respectabelt
Forraad af dybere liggende, gediegen Kundskab og Dygtighed, som han ikke er
fristet til at bære tilskue. Et ungt
Menneske, der er fortrolig med sin Homer og sin Livius, men ikke rigtigt veed,
hvor mange Cigarer der fabrikeres i Havanna, eller hvor mange Ankere Viin, der
udføres fra Oporto, vil maaskee føle sig tilovers ved mangen moderne Discours
og maaskee en og anden gang udsættes for at blive udleet; men det skader ikke;
denslags Modgang er ofte heldbringende.
Man kunde fristes til at sige, det er godt, at de Kundskaber, som
udgjøre Studentens Hovedforraad, ikke ere synderligt høit i Cours hos den
handlende og snakkende Verden.
Avsluttende avsnitt i "Betænkning angaaende en Reform af Examen artium", avgitt 1. desember 1854 av Marcus Jacob Monrad (1816-97).
